Om desibel

Desibel er ikke bare desibel!

Det er jo slik at når man snakker om lydstyrke så er det ofte brukt uttrykker som for eksempel:
Konserten var på 115 dB!
Dette er et utsagn som kan sammenlignes med:
Han spiste 80!
"Han spiste 80" vil som oftest bli besvart med spørsmålet: Hva da?
Mens "Konserten var på 115 dB" blir akseptert uten videre spørsmål.

Men man kan få svært forskjellige måleresultater avhengig av hvordan og hva en måler:
-hvor i lokalet er det målt?
-er det målt en gjennomsnittsverdi, og i tilfelle over hvor lang måleperiode?
-er det målt maksimumsnivå eller minimumsnivå, og i tilfelle med hvilken tidskonstant?
-er det brukt en veiekurve som gir forskjellig vekt til ulike frekvenser, og tilfelle hvilken veiekurve?

Konserten var på 115 dB gir altså ikke tilstrekkelig informasjon, men må suppleres av svarene på spørsmålene over.
Nedenfor skal vi prøve å gi en forklaring på hvorfor og hva som er hva....

Lyd er trykkvariasjoner i luften rundt oss. Lydens styrke, eller lydtrykket, måles egentlig i Pascal (Pa). Men fordi det er så stor forskjell fra den minste trykkvariasjonen vi kan oppfatte (0,00002 Pa), til trykkvariasjoner som er smertefulle for øret (20 Pa), omskriver vi lydtrykket til et lydtrykknivå, Lp, og bruker da desibel-skalaen (dB). På desibelskalaen tilsvarer 0 dB den svakeste lyd et menneskeøre kan oppfatte, mens smerteterskelen ligger på 120 -140 dB. En økning på 10 dB vil oppfattes som en dobling i lyden.

Fordi desibel også brukes i elektronikken, og i lydsammenheng blant annet også for å beskrive lydeffektnivå, oppgis desibelverdier ofte med et såkalt "suffix" eller etternavn, f.eks dBSPL. SPL står for "Sound Pressure Level" og forteller at desibelverdien gir et lydtrykknivå.

Lyd(trykk)nivå oppgis som lineært, A-veid eller C-veid. Lineært gir like mye vekt til alle hørbare frekvenser.

A-veid (dBA) gjenspeiler ørets følsomhet, og legger ganske mye mindre vekt på bassfrekvensene. Det er A-veid nivå som er vanligst å oppgi når en måler gjennomsnittlig lydnivå over en periode.

C-veid (dBC) ligner mye på lineært, men gir litt mindre vekt til de laveste bassfrekvensene og høyeste diskantfrekvensene. Brukes først og fremst ved måling av peak-nivå (det absolutt høyeste lydnivå innenfor en periode).

Målinger gjort av samme lydkilde (musikk) med A og C veiing vil gi store forskjeller, gjerne opptil 15 dB.

De fleste lydkilder varierer med tiden. Et gjennomsnittlig lydnivå over en viss tid kalles ekvivalentnivå, Lekv (eller på engelsk Leq). Måleperioden kan være fra noen sekunder, minutter, en time eller et døgn, avhengig av hva man ønsker å måle og hvor mye kilden varierer. Skal man utføre målinger av lydtrykknivå ved konserter, kan en for eksempel måle ekvivalentnivå i 15 minutter, LAekv15min. Ekvivalentnivå vil vanligvis oppgis med A-veiekurve, som dBA.

Så har man noe som heter maksimalnivå, Lmax. Det er et mål for de høyeste toppene i en varierende lyd. Det finnes flere ulike definisjoner av Lmax som brukes til forskjellige formål. De viktigste skillet går mellom hvor korte lydtopper som måles. Dette bestemmes gjennom valg av tidskonstant. Tidskonstanten Fast (125 ms) er mest brukt (men det brukes også "slow" (1 s) og "impulse" (35 ms)).

De to mest brukte definisjonene for maksimalnivå er LAFmax , et A-veid maksimalnivå målt med tidskonstanten Fast, og LCpeak som angir det absolutt høyeste lydnivå innenfor måleperioden, C-veid.

Lydnivået i et konsertlokale vil variere etter hvor i lokalet en måler. Lydnivået er høyest ved kildene (musikerne/høyttalerne), og avtar med økende avstand til kildene. Et målt lydnivå må derfor også referere til en måleposisjon.

Arbeidsmiljøloven gir to absolutte krav til hvilke lydnivåer en ar